I stjernene kunne vi lese alt vi trengte å vite om oss selv: Unngå å sovne for tidlig, kjærligheten vil åpnebare seg en regnværsdag, lykken finnes i øyeblikket en hånd stryker mot en nakke.
Studerer man lenge nok de bibelske lignelser, lukkes sjelen gradvis inne i vanviddets labyrint.
En salamanderbok kan man lese tyve ganger uten å beholde en side. For barn er dette enda verre, fordi de ikke interesserer seg for personalkunnskap. Det beveger dem ikke. Denne opplevelse grunnlegger kulturhat hos barna. Ved en tørr, forstandsmessig skoletype oppdrar man fremtidens nazister. (Loven om pendelbevegelsen!) Ved å neglisjere barnas menneskelighet i følelsen utfordrer man det dyriske i dem isteden.
Historien skal avspeile den menneskelige tragedie i et for barna mest mulig gripende billedsprog. Historien handler om dem selv! Og man må dvele lengst mulig i mytekretsene om de store og gode karakterer; det må vises at de klarte å forandre litt på verden. Det gir barna mot og livskraft. (...) Moral er det samme som mot. Og dette er mere vedrt enn pointsummene på eksamensbordet.
